Hansa Borg Bryggerier AS er av NHO Mat og Drikke kåret til «Årets mat- og drikkeprodusent 2015». Prisen gis til en kandidat som siste kalenderår har utmerket seg innenfor områdene bedriftskultur, innovasjon og produktutvikling, markedsføring, kompetanseutvikling og miljø.

Øl-og-akevitt uttales nærmest som ett ord, og passer som hånd i hanske til mange av våre tradisjonsrike matretter. Hva er da mer naturlig enn at Gambrinus, Borgølets venner stiller seg bak lanseringen av jubileumsakevitten til Sarpsborgs 1000-årsjubileum i 2016?

En reise gjennom vår ølrelaterte kulturhistorie

Kalker eller stettebegre 

En kalk defineres gjerne som en avrundet kopp med rund eller rett «klokke» stående på en rund, oftest dreid fot eller en stett. Drikkekar benevnt som kalker er gjerne forholdsvis lave og brede, mens stettebegre oftest er høyere og slankere med mindre diameter på koppen øverst.

Kalkene er gjennomgående små og rommer lite, det er nok grunnen til at de i Ytre Sogn blir kalt «tåbrok», som betyr «latsabb» på sognamaul, antagelig fordi kalkene rommer altfor lite til å tilfredsstille et skikkelig drikkelag.

Kalkene i kirkene våre ser ut til å være inspirasjonskilden til de mere folkelige utgavene av dette spesielle, noe religiøst pregede drikkekaret, men vi vet at ølet ble signet og at både ølet og drikkekaret ble betraktet som hellige i hele Norges langstrakte land.

Kalk fra Ringsaker kirke: Merket med årstallet 1559 under. Høyde 28 cm, diameter 17 cm. Deponert fra Universitetets Oldsakssamling på Norsk Folkemuseum.

Ordet «kalkr» nevnes allerede i Eddadiktningen, som ble skrevet ned på Island på 1200-tallet. De eldste kirkekalkene er fra middelalderen og kan følges stilhistorisk opp gjennom århundrene, helt opp til vår tid. På 14- og 1500-tallet får koppen på alterkalkene som regel videre bunn og vinkelrette sider. Utover på 16-og 1700-tallet utvikler det seg en type i henhold til skiftende moter og stilarter, med en markant, knutelignende utvekst mellom foten og koppen, en «nodus», som man også kan finne på de eldste kirkekalker i sølv eller bronse.

I enkelte avsidesliggende bygdelag kan man på 16- og 1700-tallet finne kalker som har en slående likhet med døpefonten i kirkene, og det kan tenkes at det var for å gi skrøpelige og for tidlig fødte barn en mulighet for å få dåpens og sakramentets livgivende kraft gjennom den hellige gudedrikken øl dersom liv og helse var i fare før man rakk frem til kirke og dåp.

Det er bevart et stort antall kalker i norske museer og private samlinger, og noen er heldigvis bevart på den bondegården de engang ble skapt. Typenes mangfold er et tema så stort og vidt at det vil føre for langt å beskrive alle her. Ytterst få kan henføres til middelalderen, noen enkelt til 15- og 1600-tallet, mens de mange kan henføres til de to påfølgende århundrer.

Drikkekar med dobbel fugleform

Blant de fugleformede drikkekar er det noen få eksemplarer som er fremstilt parvis og danner to ølfugler skåret i ett stykke. I skilleveggen mellom fuglene er det laget et hull, slik at ølet kan renne fra det ene til det andre drikkekaret. Denne varianten finnes i Norge, Russland og overraskende nok i de midtre og nordre deler av Asia!

I gamle, mytiske overleveringer var som kjent fuglene bærere og bringere av livsdrikken, og urgamle forestillinger forteller at det var fuglene som oppsøkte selve livskilden og brakte den hellige drikk til menneskene.

I Urdbrønnens livgivende vann svømmer det to svaner, og enkelte forskere mener at det kan være forklaringen og bakgrunnen for drikkekarene med dobbelt fugleform. Fuglehodene er ikke alltid like lett å tolke, men en antar at de fleste skal forestille ølender, ølgjess eller ølhøner / -haner.

For øvrig er det verdt å merke seg at svanene har spilt en viktig rolle i norrøn mytologi, idet disse vakre og elegante fuglene var nornenes, valkyrienes og visstnok også guden Balders fugl. Valkyriene forkledde seg i svaneham når de forlot Valhall på sine mange utferder, og gudinnen Frøya skal ifølge sagnet ha vært utstyrt med svaneføtter.

Ølfugler fra Melhus. Fint skåret hoder og stjert. Merket J.J.S. 1820. Lengde 18 cm. P.E. Brukt i bryllup til å drikke brudeøl.

Det er i denne sammenheng meget interessant at noen av de bevarte drikkekar med dobbel fugleform kan tolkes som svaner, og noen steder ble de også benevnt som «ølsvaner».

I den oldnordiske samling av gude- og  visdomsdikt, kjent som Håvamål, som ble  nedskrevet på 1200-tallet, nevnes fugleformede drikkekar for øl i en strofe som den fremtredende forskeren Anne Holtsmark har tolket slik: «Glemsels heire (hegre) heter den fugl som flyter på ølet, den stjeler menns sans (minne), i den fuglens fjærer (fjærdrakt) ble jeg lenket i Gunnlods gård.». (Se faktaramme om Gunnlod).

Holtsmark mener denne strofen må tolkes som «en advarsel mot å se for dypt i drikken, altså å bruke drikkekaret for mange ganger.». Dette kan også tyde på at det allerede i norrøn tid har eksistert fugleformede drikkekar.

De fleste av drikkekarene med dobbel fugleform som er bevart i norske museer og private samlinger, synes å være laget på 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet. Fra Melhus i Sør-Trøndelag fortelles det at parfuglene ble brukt i bryllup til symbolsk og rituell øldrikking, der brud og brudgom drakk av hver sin ølfugl. At ølet som fløt fra den ene fuglen til den andre ble drukket av mann og kone, skulle symbolisere at ektepakten var fullbyrdet. 

Mange av parfuglene har sin opprinnelse i Sør-Trøndelag, der Oppdal og Rennebu peker seg ut som kjerneområder, mens andre spredte eksemplarer kommer fra dalførene Østafjells. De fleste er fint skåret og dekorert med rosemaling, og noen er utstyrt med drikkevers, eierinitialer og årstall.

Narrekopp, nopebolle, «måfåbidne»

I den rike flora av norske drikkekar i tre finnes det flere varianter som mange steder gikk under det merkelige navn «måfåbidne», idet disse drikkekar var laget slik at det var nesten umulig å drikke øl av dem uten å søle ølet ut. Noen var endog laget slik at ølet lå og fløt i bollen eller skålen, men det var praktisk talt umulig å drikke av ølkaret. Man drakk altså helt på måfå, til drikkelagets store forlystelse. Å narre sine gjester har tradisjoner helt tilbake til middelalderen, og det er flere kjente eksempler på at en tørst gjest har blitt så frustrert og provosert av å se ølet i drikkekaret, men ikke kunne få det i seg, at nopebollen eller narrekoppen gikk i tømmerveggen med et brak.

Noen av disse merkverdige drikkekar var utstyrt med spisse tagger rundt kanten, noe som gjorde det vanskelig, for ikke å si umulig å drikke øl uten å søle. En variant fra Filefjeld, en såkalt «måfåbidne» har tagger rundt kanten og er tilsynelatende umulig å drikke av, men i en av taggene er det boret et hull som går ned til det flytende ølet, og bare den som kjenner til denne hemmeligheten kan sette munnen inntil og suge ølet enkelt opp av hullet.

Flere varianter består av opptil seks, sju små boller rundt en større bolle i midten. Her er det nærmest usynlige små kanaler mellom hulrommene i ytterkant, og bare en av bollene var det mulig å drikke av uten at øllet ble spilt. Andre varianter går under sammenkoblede boller og kopper, og det vanligste er at det er tre kar som er skåret, lagget eller dreid ut av ett stykke. Også her var det vanlig med enten vertikale eller horisontale hull, og bare den som kjente hemmeligheten kunne drikke kontrollert av karet.

Trillingbolle. Bjerk. Legg merke til innvendige kanaler mellom alle tre boller. Neppe særlig lett å drikke av. Diameter 18,5, Høyde 5 cm. Fra Fyresdal, Vest-Telemark. Antagelig 1780-1820.

Fra Voss er det kjent et par narreskåler med to doble ringer. Ølet ble tappet i den innerste ringen, og her er det ingen forbindelse mellom de to bollene. Varianten var dermed umulig å drikke av.

Det het seg at når småkårsfolk fikk ubedt og uventet besøk av lensmann, prest eller selveste futen, så kunne det være fattigfolkets frydefulle og søte hevn ovenfor øvrighetspersoner å sette denne type drikkekar på bordet, noe drikkeverset på en ølbolle kan fortelle oss. Det lyder som følger: «Naar øllet smager aller bedst og primer udi panden, da la ei trætte være nest, som glæder fut og fanden».

I Sverige skal det også finnes en god del drikkekar som var laget for å narre, her går de under navnet «koppa lustig». Alt i alt viser disse merkverdige drikkekar en oppfinnsomhet og en kunstnerisk utførelse som forbauser mange den dag i dag. Ikke minst med tanke på at dette gjerne ble produsert i et karrig bondesamfunn med fattigdom, sykdom, uår og elendige livsvilkår.

De eldste bevarte narrebollene antas å være fra 16- eller 1700-tallet, men typen var kjent allerede i middelalderen.

Frykt for svikefulle svirebrødre

Varaskåler og åbryboller: En sjelden og forunderlig variant av skåler og boller har et markant hull i bunnen med høy kant rundt, slik at det er mulig å se gjennom ølkaret samtidig som man drikker av det. De fleste bevarte eksemplarer er dreid ut av ett stykke tre, mens noen ytterst få er skåret ut av rottre eller kåter.

De eldste daterte varianter av dette merkverdige drikkekar har årstall fra første halvdel av 1700-tallet, men typologisk kan disse skålene og bollene være  mye eldre. «Åbry» betyr skinnsyk, eller på dagens språk, sjalu, og dette må ha forbindelse med hullet i midten på disse særegne drikkekar.

Raschs`s Norske ordsamling anno det herrens år 1698 gir følgende forklaring: «Aabryschaal det er en rund træ schaal med et stort hul mit i gjen, idj dog runden om ad hullet hvor af naar bønderne til Fields dricher, da kand de see i giennem om nogen rører deris hustruer...».

Om lag 150 år senere, skriver presten Magnus Brostrup Landstad (1802-1880) følgende om varaskålene: «Gjennom aabningen i midten ser man da sin vert lige i ansigtet, naar man drikker. Paa denne maade kunde man vare sig for et svigagtigt hug eller deslige, hvilket man derimot ikke kunde naar man satte en almindelig stor ølbolle for munden. En sørgelig erfaring havde vel også her været læremester.».

Enkelte forskere hevder at formen på varaskålene og åbrybollene må være avledet av en type matfat, hvor det i midten er dreid ut et koppformet lite kar. Denne type fat er vanlige i de nordeuropeiske land, og koppen sentrert i fatet har fungert som dyppeskål med fett eller smør i. Dersom man fjerner bunnen i koppen i matfatet, vil man sitte igjen med en varaskål eller åbrybolle.

Varaskål. Ukjent sted. Tekst rundt kanten: «Et Aabet hol er i Min Bun dog holder jeg Øllet inde, drik maadelig saa er der sunt, det .. (dig vel?) ..befinde. / Enhvær som drikke skal af Mig naar Øl er i Mig tappet, han vist nok Maa før Undre Sig Om han Mig Ret Bitragtter. / Jeg synest Kun En Liden Kop / Men er dog dry at fylde... (!) ( Hullet!) / G.N.S.Ø. Anno 1800». Diameter: 33,8 cm. Høyde: 12 cm. (Norsk Folkemuseum).

En annen teori går ut på at man ifølge gammel overtro kunne se overnaturlige ting og kanskje se inn i fremtiden, eller ta varsel om sykdom og død, gjennom å kikke inn i hullet på visse gjenstander. Det kunne være så enkelt som et kvisthull, en mynt med hull i midten, en ring eller en krukke med hull i bunnen. Slik trodde man at man kunne skaffe seg kunnskap om fremtiden som ingen annen hadde. Varaskåler og åbryboller er relativt sjeldne, det skal kun  befinne seg 25-30 eksemplarer i norske museer. De er likevel viktige, i det de gir oss kunnskap om folketroens rolle i drikkekarenes eventyrlige verden, og det forteller oss om frykten for svikefulle og sjalusisyke drikkebrødre, da som nå!

En god del av varaskålene og åbrybollene har fått til dels lange, forklarende og humoristiske drikkevers rundt kanten, og noen av dem er utstyrt med rosemaling eller annen dekor som er karakteristisk for den landsdel de kommer fra. I denne artikkelen presenterer vi tre varaskåler fra forskjellige landsdeler med morsomme og tankevekkende tekster, samt årstall.

Einskilsbolle fra Telemark. Malt påskrift: «LNDB 1840». Rosemalt innvendig. Diameter: 12,5 cm. Privat eie. Einskilsbolle, Valle Setesdal. Skåret innskrift: «HVO SOM VIL VERE LYSTIG OG GLAD HAN SKAL DRIKKE ... (BÅDE NATT OG DAG?)». 1663. Diameter: 11 cm. Norsk Folkemuseum. «Pist» fra Sandane, Nordfjord. Påmalt innskrift: «Jeg er liden og net, drik af mig saa gjør du ret». 85 (Ant. 1885). Høyde: 12,5 cm. Nordfjord Museum.

Skant, pist og mungerskål

Kjære barn har mange navn, særlig når de er små! Så også med de minste ølskåler og -boller beregnet på én mann, slik einskjelskoppene i Setesdal og Telemark var å betrakte som høyst personlige drikkekar. Vi snakker her om ganske små drikkekar, som ikke rommer mer enn 15-30 cl med øl og med en diameter fra 7-8 og opp til 12-13 cm. Denne type ølkar finnes i store deler av vårt land, men har, som antydet i tittelen, forskjellige dialektnavn alt etter hvor i landet disse små skåler og boller befinner seg.

I Hardanger brukes navnet «skant», som egentlig er navnet på en målestang til måling av dybde i et uthult kar. I Nordfjord kalles tilsvarende drikkekar «pist», som betyr gnier, noe som vel ikke trenger nærmere forklaring, idet mengden med øl i karet måtte bli ytterst beskjedent!

Mungerskål er avledet av «mungat», som var navnet på det hjemmebryggede ølet i norrøn tid. På Voss, hvor hjemmebryggingen av det tradisjonsrike Vossaølet står sterkt den dag i dag, er faktisk ordet mungerskål fortsatt i bruk!

Var den lille bollen laget av en rund utvekst på et tre, ble den gjerne kalt «kula». Her i landet har tumlingen den egenskap at den reiser seg opp uten hjelp hvis den blir lagt ned på siden. I England og Tyskland, derimot, var tumlingen utstyrt med spiss bunn, slik at det ikke kunne stå på egne ben, da ville det velte over på siden og innholdet ville gå til spille.

Hensikten med dette var åpenbart å tvinge øl- eller brennevinsdrikkeren til å tømme hele begeret i en og samme sup!

Mang en øltørst vandringsmann har nok rynket kraftig på nesen over at verten eller vertshusholderen har satt små ølkar på bordet, noe som lett kunne oppfattes som en ren fornærmelse, særlig hvis øltørsten var særlig stor.

I Telemark og Setesdal kalles disse små drikkekar for einskjelsskåler eller -boller, og de eldste daterte er fra 1600-tallet. I tillegg er det bevarte materialet fra 1700-tallet overraskende stort. Det var skikk og bruk i denne delen av landet at einskjelsbollene skulle brukes i både bryllup og gravøl. I artikkelen nedenfor om einskjelskopper kan man lese mer om disse urgamle drikkeritualer, som varte helt til slutten av 1800-tallet.

Ølboller og ølskåler er blant de eldste drikkekar som er funnet i Norge, og var sikkert i bruk før vår tidsregning starter. På Høstad, som ligger på Byneset i Trondheim, ble det gjort et oppsiktsvekkende funn av 10 ølskåler og boller som med stor sannsynlighet kan dateres til ca. 600-400 f.Kr. En av disse bollene er utstyrt med en meanderbord rundt kanten, noe som viser at det så tidlig som i bronsealderen eksisterte en høyt utviklet treskjærerkunst her i landet. 

«Å drekka einskjæls» 

I drikkekarenes rike og mangfoldige flora finnes det noen helt spesielle typer og varianter som forteller om ølets magisk-religiøse forestillinger i folketroen langt tilbake i tid. Einskjelskopper er relativt små drikkekar som er telgjet ut av et eneste stykke tre med et spesielt redskap i jern som kalles «teksle», og er forsynt med en enkelt hank på den ene siden. De er som regel utstyrt med en liten markert fotring nederst, og de langt fleste har utpreget form som en bolle. Ølkoppenes merkelige benevnelse henspeiler på det urgamle prinsipp at hver og en i drikkelaget drakk av sitt eget lille drikkekar, benevnt i de gamle skriftlige kilder som «å drekka einskjæls».

De langt fleste einskjelskopper som er bevart kommer fra Setesdalen og de vestlige deler av Telemark, og her finnes det svært god dokumentasjon på at denne måten å drikke på har vært utbredt helt opp til slutten av 1800-tallet, særlig i bryllup og likferdgildene som tilhørte de store begivenheter i livssyklusen. Etter gammel sedvane drakk de isolerte og standhaftige setesdøler etter katolsk tidsregning «tolvteruset» tolv dager etter den offisielle julefeiring 24. desember, et vinterblot det gikk frasagn om i mer en sju kirkesogn, helt til pietistiske og edruelige prester forbød denne måten å «drekka jol» på, i det de stemplet øldrikkingens ritualer som primitive og hedenske.

I gamle beretninger heter det at «det før og under tolvteruset kokte og freste og dampet av bryggerpanner og eldhus fra Byglandsfjord til Bykle», så skrømt og vonde vetter fór over de ville fjellheier for å berge seg. Under dette store vinterblotet skulle det til visse tider på dagen også drikkes «einskjels».

De einskjelskopper som er bevart er gjerne utstyrt med en bred markert munningsrand, med en dekorativ skåret bord på undersiden. Hankene kan variere noe i form, og enkelte varianter er utstyrt med en utskåret figur med parykk og sko (!) som utgjør hanken og bokstavene I H S som må tolkes som «Iesus Hominum Salvator», samt en merkelig romansk «viftebladskurd» eller et helt spesielt «palmettmotiv» skåret rundt korpus.

Den eldste daterte ølkoppen bærer årstallet 1681 og den yngste 1785, mens de fleste nok i elde ligger mellom disse årstall. Enkelte forskere hevder at dette fremmedartede motivet, som kun finnes i denne avstengte dalen og sidedalene i Norge, må være kommet helt fra Orienten for mer enn tusen år siden, kanskje i vikingtiden eller enda tidligere.

Noen av figurene på disse merkverdige ølkopper, som kan variere i størrelse fra ca. 5-15 cm i diameter, kan minne om dørvoktere ved inngangspartiene på gamle tømmerhus i Øst-Norge, og disse figurene bærer ofte 1600-talls drakter og med sine attributter som våpen, krutthorn, kors og sverd kan de tolkes magisk-profylaktisk som vernesymboler mot vonde makter.

Den urgamle skikk å ta avskjed med en død person i familien eller omgangskretsen er skildret blant andre av presten og salmedikteren Magnus Brostrup Landstad (1802-1880) som tjenestegjorde i Seljord i Telemark fra 1839 til 1849: «Like før kisten med den døde ble båret til graven ble det holdt en lovtale for den avdøde, helst av den eldste i slekten, og deretter drakk alle i likfølget en «valfarsskål» for den avdøde. Deretter ble liket båret ut på tunet på gården, og en gedigen fullskjenket ølbolle ble satt på likkisten, det var gravølet. Hver og en fikk nå en skjenk av gravølet i sine «einskjelskopper» fra den store gravølbollen, og det ble nå drukket minneskåler for den avdøde.».

De einskjelskopper som er bevart, er relativt fåtallige og som nevnt fra et lite geografisk område som kanskje har vært langt større lenger tilbake i tid, og disse ølkoppene utgjør et viktig materiale for å forstå de som har levd før oss og de ritualer og drikkeskikker som var så viktige for menneskene fra vugge til grav i dette kalde og karrige landet høyt mot nord.

Vengeskålen - et personlig drikkekar

Vengeskålene og vengebollene er som regel dreid av et eneste stykke tre, og vanligvis utstyrt med to flate gripekanter eller håndtak som stikker ut noe under munningsranden. Størrelsen er gjennomgående forholdsvis beskjeden, og største lengde kan variere fra 10-15 til ca. 35-40 cm, noe som kan tyde på at dette drikkekaret vanligvis ble brukt av eieren selv og i liten utstrekning sendt rundt i drikkelaget.

De bevarte eksemplarer er såpass fåtallige at mye tyder at de har vært forholdsvis sjeldne i den rike flora som utgjør norske drikkekar av tre, og det ser ut til at det har vært flest av dem på Østlandet.

De eldste daterte vengeskåler og -boller bærer årstall fra midten av 1700-tallet, men mye tyder på at typen er langt eldre. I Setesdal og Telemark finnes det en gruppe «vangarer», eller «ølvengjer» som de kalles på den lokale dialekten, med dypere korpus og utpreget bollelignende form. Denne varianten var i middelalderen vanlig i hele Europa, og det finnes særlig mange av dem i Skottland, som i tidligere tider hadde nære forbindelser til Norge. Håndtakene, eller «vengjene», er ofte dekorert på oversiden med border, spissbuer, siksakborder og andre geometriske ornamenter. 

Vengeskålene og -bollenes håndtak utvikler seg på 1800-tallet til å bli tynnere og flatere, samtidig som de stikker lenger ut fra korpus. Gripehåndtakene kan anta mange forskjellige former, fra takkete, ville utskårne varianter til spissformede venger. Noen ytterst få eksemplarer er signert, slik at man med sikkerhet vet hvem som er kunstneren bak treskjæringen og dekoren. Her står den underlige, men begavede bygdekunstneren Iver Gundersen Øvstrud (1711-1775) fra Rollag i Numedal i en særstilling med sine særpregede og praktfullt utskårede drikkekar.

Noen sjeldnere varianter av vengeskåler og -boller er utstyrt med fire eller hele seks ører, slik at de kan heves til øldrikk fra alle sider. Fra Shetland, som tilhørte Norge i vikingtiden, kjennes det lignende drikkekar med fire ører eller vanger, ikke i tre, men i kleberstein. Flere av disse er datert til sen vikingtid eller tidlig middelalder. På Shetland fantes det nesten ikke trær, mens det var rikelige forekomster av kleberstein, et lett formbart og bestandig materiale. Det er derfor nærliggende å tro at lignende drikkekar fantes i tre i Norge allerede for nærmere tusen år siden.

Mange av vengeskålene og -bollene ble dekorert og rosemalt på 17-og 1800-tallet, og utstyrt med eierens initialer og årstall. Med sine varierte former og særegne dekor utgjør disse drikkekar en forholdsvis liten, men desto mer interessant gjenstandsgruppe.

Kontinental mote inntar flatbygdene

Bruken av ølkanner som drikkekanner, og ikke som skjenkekanner, skyldes sannsynligvis moter som kom fra europeiske storbyer på 15- og 1600-tallet. Bevarte kanner og funn av fragmenter viser at det ble importert store mengder tyske renessansekrus for 4-500 år siden til Norge. I byene drakk man fortrinnsvis av kanner av tinn og keramikk, mens enkelte spesialiserte laugshåndtverkere og lokale treskjærere og dreiere laget kopier av disse kannene i tre. Disse ølkannene finner man i det ganske land, men de forekommer hyppigst på flatbygdene på Østlandet og Gudbrandsdalen, og de finnes som nevnt i både dreide og laggede utgaver, og variasjonsbredden er så omfattende at vi her må konsentrere oss om noen få hovedtyper.

Senmiddelalderens høye, slanke dreide kanner er sterkt påvirket av de tyske såkalte «pinter» fra slutten av 1500-tallet, og de er så like i form og dekor at de må komme fra det samme laugsmiljøet, som også produserte ølskåler og ølboller for salg. De er som regel laget i bjerk, og på bakgrunn av dateringer og dekor antar historikerne at de er laget i en norsk by i tidsrommet 1570-1650. Utover på 1600-tallet etterligner laggerne denne høye, slanke typen, før de vide, lave barokkannene gjør sitt inntog.

Det må her nevnes at det fantes noen mesterskjærere som etterlignet de lave europeiske sølvkrus med bibelske motiver og fremstillinger av den antikke gudeverdenen. Disse praktkannene i valbjerk, som ofte ble laget på bestilling til adelen, kjennetegnes ved en enestående detaljrikdom og en ytterst presis gjengivelse av motivene. Noen av disse praktkannene kan knyttes til mestere som Halvor Tordsen Fanden eller Fahne og hans sønn Samuel Halvorsen Fanden (Fahne).

Norsk ølkrus fra flatbygdene på Østlandet, merket «1747» under lokket. Lagget med tulipanskurd og halvbuer øverst. Lokk dekorert med sju bukler. Høyde 24. cm.

1690/1700 utvikler det seg en ny type ølkanner med sylindrisk form som står på tre kuleformede føtter. Denne typen finnes i mange varianter fra Romerike i syd via Toten, Land og Valdres til Lesja i Gudbrandsdalen i nord. Disse kannene er som regel lagget av lokale håndtverkere, som har utstyrt kannene med hvelvet lokk, og rundt korpus er det skårne ornamenter i form av blomsterknopper, buer med tulipanmotiver og lignende planteornamenter. De få som er datert tyder på at disse i det vesentligste ble laget i første halvdel av 1700-tallet. I Gudbrandsdalen kan man finne lignende ølkrus, enten med bibelske motiver, skåret av Jakup To, eller med praktfulle akantusranker som ble så populær i folkekunsten, særlig nord i dalenes dal.

Annen halvdel av 1700-tallet var preget av sterke oppgangstider, og det ble på mote med såkalte «løvekanner» i valbjerk. Et viktig produksjonssted var Ringebu, der valbjerka hadde særlig fin patina og en struktur som egnet seg utmerket til denne type kanner. Disse lave og forseggjorte krus har ofte tre liggende løver som bærer korpus, en løve som «gjekk», og rikssymbolet den norske løve på hellebard på lokket. Denne typen ølkrus ble etter hvert også laget i et stort antall på Toten, og utover på 1800-tallet ble disse benevnt som «Totenkrus». Produksjonen av disse løvekrus avtar etter 1850.

Tankaren − for det store drikkelaget

Tankaren er en større utgave av tutekannen, og ble brukt til skjenking av øl i de store drikkelag, så som barnsøl (barsel), bryllup og gravøl.

Dette store skjenkekaret kunne romme mer enn ti liter øl, og noen var så digre at de var utstyrt med et ekstra håndtak for å lette bæringen fra tønnene i kjelleren og opp til langbordet.

Ordet «tankar» har et noe uklart opphav, men kan muligens være avledet av «tank un guard» eller «tankard», et fransk eller engelsk mål på antall liter øl.

Tankaren er som tutekannen lagget idet staver er satt inn i bunn og topp som på en tønne, og de er utstyrt med helletut i form av en uthult gren. Håndtaket kan enten være formet som et firfotet dyr som klatrer oppover skjenkekaret (bilde nederst t.h.) eller utgjør en høy bakstav med håndtak.

De eldste bevarte tankarer har form som en bøtte, idet korpus er videre oppe enn nede, og denne varianten er særlig konsentrert til Nord-Trøndelag, der den eldste daterte bærer årstallet 1640 (bilde under t.v.). Utover på 1700-tallet endrer formen seg slik at tankaren blir videre nede enn oppe, og dette blir da den vanlige formen fremover.

Tankaren finnes i mange varianter over det ganske land, og er også utbredt i Sverige fra Värmland i sør via Dalarna til Jämtland i nord.

Tankar datert 1640. Fra Meråker i Nord-Trøndelag. Høyde 48 cm. Diameter uten tut 24 cm. Dekorert med svijern.

Som tidligere nevnt er noen av de aller største tankarer utstyrt med to håndtak (bilde øverst t.h.), ett i bakkant og det andre er da plassert på toppen av spunsen som er en lukkemekanisme i hullet øverst på tankaren. Det fortelles at de største tankarene var så store at hele brygget ble satt i dem, slik at de faktisk fungerte som en øltønne.

Mange tankarer er trehvite, noen har fått svidekor og atter andre er rosemalt av mer eller mindre kjente rosemalere. Mye tyder på at tankaren fantes allerede i middelalderen, men de eldste daterte eksemplarer skriver seg som nevnt fra første halvdel av 1600-tallet. Dette store skjenkekaret er rikelig representert i norske museer og har nok tidligere vært i bruk på de fleste store bondegårder.

Tutekannen − kjøgemesterens venn

En tutekanne (pipekanne eller tankar) er relativt nøktern i størrelse og beregnet til skjenking av øl. Laggete (se forklaring under), koniske kanner av tre med tut ser ut til å være et nordisk fenomen, med hovedvekt på de norske dalfører og Trøndelag-fylkene. Mye tyder på at formen er påvirket av kanner i metall, som særlig finnes i Rhin-traktene i Tyskland. 

Ølet var oppbevart i tønner som gjerne sto i kjelleren. Fra tønnene kunne man så tappe ølet over i tutekanner, noe som gjorde det enklere for kjøgemesteren eller vertskapet å helle det videre over i ølboller eller andre kar som gjestene kunne drikke av. I følge tradisjonen skal det også ha forekommet at man kunne drikke direkte av tuten, men det har neppe vært særlig vanlig. 

Håndtaket på en stor gruppe sørnorske tutekanner er S-formet, og noen varianter er utstyrt med et dyrehode nede, noen øverst og enkelte eksemplarer er overdådig preget med dyrehoder både oppe og nede.

Mange tutekanner har et enkelt, flatt lokk, mens enkelte særlig forseggjorte eksemplarer er utstyrt med et utbuket, høyreist lokk med dekor og lokknapp. Til denne gruppen hører en type tutekanner fra Valdres, med syv bukler rundt lokknappen og et dyrehode med spiss snute og sagtakket «tanngard» nederst på håndtaket.

Noen tutekanner er utstyrt med et håndtak formet som et firfotet dyr som klatrer oppover stavveggen med lang, utstrakt hals og hale, samt et hode med en kjeft som vil bite over kanten og drikke av ølet i kannen.

Mange av tutekannene er prydet med svidekor i form av border og forskjellige geometriske motiver (bildet øverst), mens noen få eksemplarer er utstyrt med praktfulle utskjæringer med motiv av mennesker og dyr som omkranser tutekannene (bildet i midten).

I en særstilling står tutekannene lagget og skåret av den navngjetne og merkverdige bygdekunstneren Iver Gundersen Øvstrud fra Rollag i Numedal, som levde fra 1711 til 1775. Det er bevart et lite antall praktkanner som tilskrives ham.

Mange tutekanner er dekorert av kjente bygdekunstnere og rosemalere, og disse finnes i ulike varianter over hele landet. Det antas at det fantes tutekanner i middelalderen, mens de eldste daterte eksemplarer bærer årstall fra 1600-tallet.

Naturlig nok er hovedtyngden av det bevarte materialet fra 17- og 18-tallet, og fra disse århundrer finnes det et stort antall i norske museer, bondegårder og i private samlinger.

Håndtverk av ypperste klasse: Vakker, utbuket tutekanne fra Sunnfjord. Antagelig fra midten av 1800-tallet. I skribentens eie.

Utbukede tutekanner
En gruppe utbukede tutekanner, som hovedsakelig kommer fra Sunnfjord og tilgrensende områder, har en karakteristisk form nesten som en kobberkjele. De er som regel laget av et utsøkt materiale, nemlig einer eller rauselje, som gir et rødlig ytre og en særlig eksklusiv patina.

Stavene som utgjør korpus ble håndplukket i skogen som rette emner, og ble så skåret til og lagt i kokende vann i to-tre døgn. Dette gjorde at treet ble mykt og formbart, og stavene ble så presset inn i en form som kalles «lo». Tørketiden for de S-formede emnene var mellom ett og to år, da var treverket knusktørt og hadde fått den ønskede form.

Bøkker- og laggerhåndtverket er her drevet til et teknisk sett meget høyt nivå, idet knekken mellom korpus og hals utgjør ca. 90 grader. Under bunnen finner en gjerne en karakteristisk seksbladsrosett.

Få eksemplarer er datert, men det antas at de eldste er fra 1700-tallet, og denne meget avanserte form for tutekanner ble faktisk i enkelte bygdelag laget helt til 1960-årene.

Tutekannen som er avbildet er antagelig fra midten av 1800-tallet.

Forklaring: Lagging er en teknikk som brukes til å lage bøtter, baljer, stamper og kar av breie trestaver, oftest forbundet med vidjebånd. Håndverket er i slekt med bøkring, det vil si å lage tønner, men atskiller seg fra denne på noen måter. En håndverker som utfører lagging, kalles en lagger, mens en tønnemaker kalles bøkker.

Dyrebare «flyvende» ølkar

De fugleformede ølkar utgjør en stor og viktig gruppe av de norske drikkekar av tre. De fleste er uthult slik at korpus danner selve ølkruset, mens endene er forsynt med et fuglehode og -stjert. Fuglehodet kan tolkes som alt fra høne til hane, and, pelikan, hakkespett, gås m.m., og størrelsen kan variere fra en tekopp til over en meters lengde. 

Enkelte fugleformede drikkekar bør henføres til middelalderen, mens de eldste daterte er fra 1600-tallet. Dog tyder forskningen på at man kan tale om en ubrutt linje fra jernalderen til 1800-tallet. 

Utbredelsen i Norge er særlig konsentrert på Østlandet og Sørlandet, men vi finner også eksemplarer i det indre vestland og så langt nord nord som Møre, Nord-Gudbrandsdalen og Sør-Trøndelag. 

De minste av de fugleformede ølkar er typisk enmannskar, og enkelte er ikke konstruert for å stå på bordet, men flyte rundt i et større ølkar, for eksempel en kjempestor ølbolle eller en meterlang ølgås. 

Fugleformede drikkekar er nevnt i Håvamål, en samling oldnordiske gudedikt og visdomsdiktning som ble nedskrevet på Island på 1200-tallet, og urgamle forestillinger og folketroen tyder på at det var fuglene som brakte den hellige livsdrikken fra gudene til menneskene.

En gruppe forholdsvis små ølhøner og -haner finnes i Setesdal, Telemark, Numedal og Hallingdal. Disse kan henføres til 16- og 1700-tallet, og er særdeles elegant og naturalistisk utført. En annen variant er utstyrt med to føtter, og var tydeligvis beregnet på å stå på bordet som prydgjenstander. 

Øverst i Gudbrandsdalen finnes det en gruppe høyreiste, praktfullt utskårne ølhaner som må betraktes som et høydepunkt i vår folkekunst. I folketroen var hanen livsguddommens fugl og symbol på lyset, solen og ilden, samt en varsler av vær og ildebrann.

Det er også interessant å merke seg at ordet «ølhane» i dansk, tysk og svensk brukes om tappekranen på øltønnene, jfr. det tyske «bierhahn». 

Fugleformede drikkekar finnes også i Nord-Sverige, Danmark og i de skogrike områdene av Russland, og er således å betrakte som en typisk øst- og nordeuropeisk foreteelse i den mangslungne og rike folkekunsten. 

Vår første riksantikvar, Harry Fett, uttrykte seg slik når han besøkte de rike samlingene som finnes på Norsk Folkemuseum: «Nå går jeg inn i Trollskogen.». 

Fugleformede drikkekar er bevart i et overraskende stort antall, og oppnår skyhøye priser på auksjoner.

Gedigne ølfugler til langbordet
Det finnes bevart noen få langstrakte, elegante ølender og ølgjess fra 1700-tallet, som har sin opprinnelse i Telemark og er mellom 90 og 110 cm lange. Dette er gedigne ølfugler som var beregnet på å trone i ensom majestet på langbordet ved høytidene noen ytterst få ganger i året, og i denne delen av landet var det vanlig at det fløt en øse oppe i den store fuglen. Den var til å øse øl til hver mann i drikkelaget. I Telemark og Agder-fylkene var det nemlig vanlig at man drakk «einskjels», det vil si at hver mann hadde sitt eget drikkekar, også i form av en liten ølhøne, hane, and, orre, gasse eller andre flyvende og flytende vesener.

Disse store, fugleformede praktkarene ble nærmest ansett som husguder, og overlevninger fra folketroen forteller oss at det i mange bygdelag ble regnet som en stor ulykke dersom disse tradisjonsrike eiendelene skulle komme ut av gården og slekten. De ble derfor voktet med omhu, og dette er nok grunnen til at de er bevart i et overraskende stort antall.

Øløse fra Setesdal, med et nokså frivolt motiv til norsk folkekunst å være.

Øløser − som skapt for å «supe»

De gamle øløser av tre har ofte tjent som rene drikkekar, og har et karakteristisk dypt uthult korpus. Størrelsen kan variere fra 2-3 desiliter og opp til flere liter. De flotteste praktstykker med utsøkt treskurd finnes i Hardanger, Telemark og Setesdalen. Den vakre dekoren og inskripsjonene viser at disse øløsene var beregnet til høytid og fest.

En variant av øl-øsene har forholdsvis lange skaft og forekommer tallrikest i Sør-Trøndelag, der de gjerne hang på matskapet i dagligstua. Disse ble ofte brukt til å traktere farende folk som kom gjennom tunet og trengte en tår for tørsten. 

De aller største av de langskaftede øl-øsene ble brukt under selve ølbryggingen. Mange av disse er rundt en meter lange, og de ble benyttet til å øse mesk, malt eller vørter opp av eller oppi bryggesåene. 

Også østfoldinger kunne lage vakre øløser. Denne er fra Vik i Skjeberg. Øsen er dekorert med bladranker på sidene og skaftet. Tilhører Borgarsyssel Museum i Sarpsborg.

Øse fra Telemark. Skåret i 1743 og rosemalt i 1767. Lengde 30 cm. I 1991 verdsatt til 60-70.000 kroner.

Øløsenes skaft kan være formet som en fugl, orm, heste- eller værhode, eller også menneskelige figurer. En variant har nesten form som en skje, er forholdsvis liten og er egentlig formet som en skål med skaft. I Sverige kalles disse for «supskedar». Å supe har i både Norge og Sverige vært en så alminnelig drikkemåte, at en som drakk ofte og mye alkoholholdige drikker gjerne ble kalt en «super», eller til og med «storsuper».

I motsetning til de langskaftede øsene og sleivene, har øsene med kort skaft som regel tjent som bordkar. Noen få har fått innfelt en «dvergstein» i skaftet, i den tro at dette skulle verne mot onde makter. Dvergstein er en gammel betegnelse på klare bergkrystaller av mineralet kvarts. Etter folketroen var det dvergene som smidde slike krystaller

I Hardanger og Sunnhordland er øløsenes fremre og bakre korpusparti sterkt fremhevet, slik at de danner en oppadstående kant. I tillegg har disse seremonielle øløsene en storslagen, praktfull heraldisk dekor. 

De eldste øsene er fra vikingtid og middelalderen, mens de bevarte eksemplarene øker på 16- og 1700-tallet. De flotteste hører til det aller mest praktfulle bordtøy vi har i dette landet. 
Stor rosemalt og utskåret øse fra Telemark. Skåret i 1743 og rosemalt i 1767. Drikkevers innvendig. 30 cm. I 1991 verdsatt til 60-70.000 kroner.

Trøyser − vakre drikke- og skjenkekar

Ordet «trøys» er beslektet med det gammelnorske «trog», som er betegnelsen på et traulignende kar med hank og helletut. De fleste trøysene av noen størrelse ble brukt til skjenking av øl, mens de aller minste kunne fungere som drikkekar, idet man satte tuten til munnen.

Trøysene finnes i det meste av vårt land, de sydlige deler av Sverige og de nordlige deler av Russland. De er relativt sjeldne i forhold til de fleste andre drikkekar. 

Trøysene kan ha ulik utforming og dekor. Noen er utstyrt med praktfull treskurd og formet som en gås eller and. De fleste av disse usedvanlig vakre skjenkekar kommer fra Gudbrandsdalen, mens trøysene i Numedal og Telemark kan være utstyrt med et værhode eller bukkehode. 

Det finnes noen få trøyser fra middelalderen, og noen av disse har en form som tyder på at akvamaniler, et hellig kar som ble brukt i kirkene i middelalderen, har vært forbildet. 

En gruppe særlig festlige trøyser fra Vest-Agder har rosemaleren dekorert med hele brudefølget på vei til kirken på hesteryggen. Ut i fra figurskildringene får man bekreftet at trøysen har vært flittig brukt hele dagen, i god tid før presten skulle velsigne brudeparet. 

Øltrøys,eller «Øltrøs» som det heter i Oppdal, datert 1753. Flott skåret bord langs munningsranden utvendig. Innvendig drikkevers: «Drik ikke mer øl en som du vel kand bærre, thi naar du først er fuld, en nar da maa du være. 1754». Lengde 37 cm. Høyde 14,5 cm. I privat eie.

Trøysene er ofte forsynt med drikkevers, eierens initialer og årstall rundt kanten. De gjeveste og mest påkostede er i tillegg dekorert av noen av Norges mest kjente rosemalere, som Sata og Bæra i Hallingdal, Glittenberg, Mevassstaul, Buine og Luraas i Telemark, samt Eftestøl i Vest-Agder.

Trøysene i Trøndelag er gjerne fint utskåret med bølgende border langs munningsranden. Fra Oppdal og områdene rundt er det bevart en del karakteristiske trøyser eller «øltrøser», som det heter på den lokale dialekten. Disse varierer i størrelse fra 30-40 cm lengde og helt opp til gedigne eksemplarer på 60-70 cm. lengde. En del av disse praktfulle skjenkekarene er gjerne utstyrt med visdomsord innvendig rundt munningsranden, og de som er datert har som regel årstall fra ca. 1750—1840. De eksemplarer som er malt, er gjerne utstyrt med en stjerne i bunnen, mens andre «trøser» er dekorert med en meget karakteristisk renessansedekor som ble så populær i Trøndelag. 

Ølboller – som skapt for karstykker

Ølbollene er forholdsvis dype drikkekar med bred buk og et noe trangere munningsparti, og sannsynligvis av de eldste og mest tallrike av våre drikkekar, sammen med ølskålene, som har en mer lav og vid utforming. Ordet «bolle» beskriver en gjenstand som er formet som en kule eller knopp, og arkeologiske funn viser at disse fantes allerede i bronsealderen, dvs. for 3.500-2500 år siden. 

I Osebergskipet, som ble hauglagt i år 834, er det også funnet fragmentariske biter av ølboller og ølskåler. Utgravninger på bryggen i Bergen og sagalitteraturen forteller oss hvor vanlige ølbollene var som drikkekar gjennom hele vikingtid og middelalder, helt opp til 1800-tallet.

De eldste daterte og dekormalte ølboller er fra slutten av 1500-tallet, og første halvdel av 1600-tallet. Denne særegne gruppen av drikkekar er så ensartede i utforming og dekor at de må stamme fra samme laugsmiljø i en norsk by, men hittil har det ikke lykkes forskerne å finne hvilken by det er snakk om. 

På 1700-tallet oppstår det en rekke forskjellige ølbolle-varianter i de ulike bygdelag og landsdeler, og de bevarte eksemplarer fra 17- og 1800-tallet kan telles i mange tusen. De største bollene kan ha en diameter på helt opp i 60-80 cm, og romme 8-10 liter øl. Noen av disse kjempebollene var beregnet på styrkeprøver, således at en enkelt mann − med én hånd − skulle drikke hele bollens innhold til bunns. Den mann som klarte en slik bragd, var selvfølgelig drikkelagets store helt, og det kunne gå gjetord om slike karstykker i mange år etterpå.

I Telemark og Agderfylkene kunne det flyte små ølhøner eller -ender oppi relativt store ølboller. Hver mann skulle da drikke sin skjerv av den store bollen. Mange av ølbollene har humoristiske, advarende og kloke drikkevers rundt kanten, sammen med eierens initialer og årstall. På en liten ølbolle fra Vestlandet, ca.1830, står det følgende advarsel: «Jeg er liden til at se, men kan fælde dig på knæ». En annen bolle, anno 1716, har en omtolket tekst av selveste Martin Luther: «Den som drikker Well, han sover Well. Den som sover well, han synder icke».

På Vestlandet utvikler det seg en særegen form på ølbollene på slutten av 1600-tallet og utover på 17- og 1800-tallet. De fleste av disse bollene er dreid med en liten rund stett nederst, mens korpus utvider seg halvveis opp til munningsranden, der bollene snevres kraftig inn. Den øverste delen består da av loddrette vegger. Her blir det plass til drikkevers, årstall og eierens initialer eller navn.

De fleste ølboller fra Østlandets flatbygder og dalfører har en avrundet korpus med det videste parti høyt oppe, og med en munningsrand som er noe trangere enn den videste delen på bollene. Mange av bollene er vakkert dekorert med alt fra 15- og 1600-tallets gotiske laugsmaling til 17- og 1800-tallets kunstferdige rosemaling.

Trønderbollene er gjerne av samme utforming, og mange er utstyrt med en forholdsvis skjematisk innvendig dekor, som består av gotiske border og romber, og disse er gjerne utstyrt med en stjerne i bunnen. I visse strøk av Sør-Trøndelag har dyktige malere dekorert ølbollene med frodig rosemaling, og flere av malerne kan identifiseres, noe som ofte også er tilfelle med hensyn til ølbollene fra våre langstrakte dalfører.

Ølbollene er høyt skattet som antikviteter, og enkelte sjeldne og praktfulle eksemplarer kan oppnå sekssifrede beløp ved auksjoner.

Opphavet til at vi skåler!

Ølskålene hører til de eldste og mest tallrike drikkekar her i landet. Skålene er i motsetning til ølbollene videst ved munningsranden. De har tydeligvis vært så vanlig i bruk at ordet «skål» er blitt ensbetydende med å heve alle typer drikkekar, begre og glass til en festlig hilsen til hver og en rundt bordet.

I et bronsealderfunn på Høstad, Byneset i Sør-Trøndelag, er det registrert 10 skåler og boller, som sannsynligvis stammer fra tiden omkring ca. 500 f. Kr. I et jernalderfunn fra Evebø i Nordfjord er det bevart en skål datert til ca. 550 e. Kr., og i mange arkeologiske utgravninger fra vikingtid er det funnet fragmenter av det som utvilsomt må være ølskåler.

Snorre forteller da også at Harald Hardråde i et gjestebud ga Steigar Tore en «møsurbolli», dvs. en skål eller bolle i flammet og spettet ved.
Fra slutten av 1500-tallet og første halvdel av 1600-tallet er det bevart ca. 50 skåler som er dreid og malt av laugshåndverkere. Innvendig er de dreid i 3-4 avsatser og dekorert med senmiddelaldersk planteornamentikk og akantusranker, samt gotiske border.

Det er for øvrig bevart en mengde ølskåler fra de påfølgende århundrer, og de har vært i bruk i mange bygdelag langt inn på 1900-tallet.

På en forholdsvis stor og romslig ølskål fra Stjørdal står det følgende advarsel å lese: «Jeg kan og vil ret Tryggelig med dig om dette vædde, i een drikk du ey Tømmer mig naar Eg er Fyldt til Brædde: Anno 1786». Diameter 43 cm. Høyde 15 cm. Privat Eie.

Ølskålene fra 17- og 1800-tallet utvikler seg etter hvert i mange forskjellige retninger. Noen varianter har utpreget form som en lav, vid skål, mens andre har en så høyreist korpus at de nærmer seg form som en ølbolle. Det finnes tallrike overgangsformer som har klare trekk fra både boller og skåler, og i enkelte landsdeler har ølbollen fortrengt ølskålene som begrep. I disse områder benevnes begge varianter som ølboller.

Ølskålene må med sin enkle form ha vært utbredt over store kulturgeografiske områder, og i Norge finnes de bevart i et stort antall i alle landsdeler. Noen av skålene er blitt malt av dyktige rosemalere, og mange har også fått morsomme og tankevekkende drikkevers innvendig langs munningsranden. I noen områder av Trøndelag holdt skikken fra laugstiden, med dreide avsatser innvendig i skålene, seg til langt ut på 1800-tallet.

De største skålene kunne ha en diameter på fra 60 til helt opp til 85 cm, og romme 6-9 liter øl. Noen av disse kjempekarene var beregnet på styrkeprøver, således at en man skulle tømme hele den fulle skålen i en veldig ølsup.

Hankestaupet forsynte drikkelaget

De fleste hankestaup er satt sammen av fint bearbeidede staver i tre som er felt inn i bunnen i såkalt «laggeteknikk», og holdt sammen av små treplugger mellom stavene, samt vidjebånd rundt korpus. Som regel er hankestaupene, som navnet tilsier, utstyrt med to like hanker i form av stiliserte dyrehoder, fugler eller fabeldyr. En stor og viktig gruppe er utstyrt med naturtro hestehoder, der fjordingens stolte og kraftige man skulle symbolisere manndomskraft og fruktbarhet i ekteskapet, gjerne benevnt som «brurestaup». Hankestaupene er gjerne dekorert ved hjelp av spesielle kniver og jern i såkalt «karveskurd», og i tillegg er gjerne korpus dekorert med border utført i svijernsteknikk.

De fleste hankestaupene er såpass store at de må ha gått fra mann til mann i drikkelaget, og noen er da også utstyrt med små tinnpegler (knotter) som skulle vise hvor mye øl som hver mann skulle drikke.

I Norge forekommer laggede ølstaup med hanker hovedsakelig på Vestlandet, og da i kystnære områder. De fineste hankestaup er mesterlig utformet og trestykkene som danner korpus er nesten løvtynne ved munningsranden, slik at de skulle være lett og behagelig å drikke av. En stor gruppe hankestaup som kun ble laget i de ytre deler av Sognefjorden, samt Sunnfjord, har som nevnt overhanker utformet som hestehoder. Disse er mesterlig utført og mange er så like at man antar at enkelte treskjærere spesialiserte seg på å lage disse praktfulle drikkekar for salg. Bare på et eneste hestehode har treskjæreren brukt kniven mer enn hundre ganger, og resultatet er et hestehode så naturtro at det nesten ikke er til å tro.

Langs korpus har så laggeren brukt svijernet og laget border med små kristenkors som vernesymboler mot de underjordiske og vonde vetter. I bunnen er det som regel en 5-blads rosett formet som et kors, og en sirkel streket opp med passer for å beskytte ølet mot vonde makter. Mange hankestaup av denne typen er datert i bunnen, de eldste fra ca. 1760, de yngste fra ca. 1840.

Hankestaup i andre variasjoner og varianter finnes også i Sverige, i Dalarna, Härjedalen og Småland, samt Orknøyene som engang tilhørte Norge. En antar at de eldste hankestaup er fra senmiddelalderen, noen få er fra 1600-tallet, mens de fleste er fra 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet.

Kjenger − vakre «ølskip» fra vest

Kjengene forekommer hovedsakelig på Vestlandet, og de finnes mest konsentrert i de indre områdene av Hardanger med områdene rundt Voss som et sentralt distrikt, samt de indre områdene av Sogn. Ordet «kjenge» kommer visstnok fra det gammelnorske «kengr», som betyr krumming, noe som sannsynligvis henleder på kjengens krumme håndtak, som oftest er utformet som dyrehoder, og det vanligste er hestehoder. Det forekommer imidlertid også at håndtakene er formet som løver, slanger, svaner, bjørner, fugler, menneskefigurer, samt fabeldyr.

Drikkekar som ender i to dyrehoder finnes også Nord-Sverige og Nord-Russland, og likheten er så stor at forskerne antar at det må være en forbindelse mellom de svenske «kåsa», de russiske «skåbkar» og de norske «kjenger».

Kjengene er som regel dekorert med utskjæringer eller svidekor som danner rosetter, stjerner og siksakborder, samt treskurd som forsterker inntrykket av heste- eller dyrehodene. Til tross for at kjengene som regel er mer bolleformede enn avlange, er det grunn til å anta at skipet ligger til grunn for den karakteristiske korpusform.

Blant de eldste bevarte av disse særpregede og ofte praktfulle drikkekarene finnes det enkelte som antas å være fra senmiddelalder, mens de eldste daterte er fra tidlig på 1600-tallet. Kjengene finnes bevart i et stort antall, og hvert distrikt har sin lokale variant med et særpreg som ofte gjør at det er mulig å plassere disse vakre drikkekar temmelig nøyaktig rent geografisk.

I indre Sogn og i traktene rundt Voss er kjengenes håndtak som regel utformet som fint tilskårne hestehoder, og halspartiene samt hodene er ofte dekorert med en forseggjort siksakbord, og pannepartiet er gjerne markert med en sirkelformet knott øverst som kan forestille et øre eller et værhorn.

Kjengene på Osterøy nordøst for Bergen er ofte dekorert med en seksbladet rosett der hestens øyne sitter, og mange har samme innskrift langs munningsranden: «DRIK DIN LOST TAK GUD FOR SINE GAVER».

En gruppe på 10 registrerte kjenger fra Hardanger har bekronet løvehode på det ene skaftet, og på det andre hank som en orm eller svanehals. Ormen som biter over en rund gjenstand, representerer slangen med eplet fra kunnskapens tre, mens løven symboliserer det gode.

Karakteristisk for en liten gruppe kjenger fra Sogn, er at begge hankene er formet som ormer som bukter seg i spenstige og elegante kast i et gjennombrutt åttetallsmønster, der ormehodene hviler øverst på den massive, tunge korpus. Kjengene er malt tidlig på 1800-tallet, men kan være adskillig eldre, da de høyst sannsynlig er direkte etterkommere av de middelalderske ormer formet som åttetallsbuktninger, et motiv som kan henlede tankene på enkelte bevarte stavkirkeportaler fra 11- og 1200-tallet.

Alt i alt utviser de norske kjengene en variasjon og en kunstnerisk utforming som gjør de beste av disse til et desidert høydepunkt i norsk treskjærerkunst gjennom alle tider.

Staup funnet i Osebergskipet i Sem i Vestfold. Datert til første halvdel av 800-tallet. Høyde 10,5 cm. Tilhører Universitetets oldsaksamling. Staup, eller «eiskjelskopp» fra Brottveit, Valle i Setesdal. Malt i 1816. Høyde 21. cm. Tilhører Nordiska Museet, Stockholm.

Praktpokal skåret av den berømte mester Samuel Halvorsen Fahne, alias Fanden (1629?−1675).

Staup og praktfulle pokaler

Staup er koniske eller sylindriske drikkekar av tinn, sølv eller løvtre, som enten er hult ut av et trestykke, eller lagget, dvs. satt sammen av staver holdt sammen av flere vidjebånd, som på en tønne. De eldste staup som er funnet ved arkeologiske utgravninger er fra forhistorisk tid, dvs. tiden før vår tidsregning starter. Under utgravningene av Osebergskipet, som er datert til første halvdel av 800-tallet, ble det funnet et lite, lagget staup som er avbildet annet sted i denne artikkelen.

Ordet staup er kjent fra skriftlige kilder fra middelalderen. De er som regel ganske små og mangler oftest håndtak, og er tydeligvis laget for at en mann ved hjelp av en hånd skulle føre ølet til munnen og drikke.

I et regnskap fra Bergen Kongsgård anno 1521 nevnes små, gulmalte trestaup, så staup har tydeligvis vært brukt av samfunnets øverste klasser.
Noen koniske begre med svakt konkave sider utgjør grunnformen til noen store drikkekar med lokk og høy stett som kalles pokaler eller velkomster.

Praktpokaler med lokk og praktfulle utskjæringer kunne havne på kongens bord, mens «velkomster» ble populære i laugsmiljøene, der medlemmene av lauget ble ønsket velkommen gjennom å drikke av et praktbeger. Disse drikkekarene viser et meget avansert og kunstnerisk høyt utviklet håndverk, og det kunne ta en treskjærer i mesterklassen flere måneders nitidig arbeid å fullføre disse drikkekar, som må regnes som noe av det ypperste som er laget i sin sjanger.

Kanen − bondens gjeveste drikkekar

Kanen har et uthulet, avlangt korpus, og er utstyrt med to håndtak som ender i dyre- eller menneskefigurer, og som oftest er helt like. Disse drikkekarene er vanligvis tekslet ut av en kåte, dvs. en utvekst på et tre, og forekommer hovedsakelig i Telemark og Buskerud (Numedal).

Tanken som ligger til grunn for utformingen av kanene er tydeligvis en båt eller et skip. Ordet «kane» kommer fra det gammelnorske «kæna» som betegner et slags fartøy, og svarer til det danske og det nedertyske «kane» og det hollandske «kaan» som alle har betydningen båt.

De eldste kanene er utformet med høyreiste stevner som gjerne ender i gapende dragehoder, som på vikingtidens langskip. Dyrehoder som vender utad fra hustak, skip, kaner og andre gjenstander skulle skremme iakttakeren. I Ulfljots lov, som ble vedtatt på Alltinget noe før år 930, heter det at lovlydige menn som ferdedes i langskip ikke skulle ha dragehodene på i havet, men dersom de hadde det, måtte de under ingen omstendighet seile mot land med gapende dragehoder eller «åpent tryne», «slik at landvettene ble fælne av det».

Kanene hørte til det gamle bondesamfunnets gjeveste drikkekar, og ble laget i mange varianter og utgaver fra 1200-tallet og helt opp til begynnelsen av 1800-tallet. Det er bevart et stort antall kaner i norske museer og i privat eie. 

Kanenes dragehoder blir i senmiddelalderen og på 15- og 1600-tallet langt mer stiliserte, og antar former som vær, fugler, ormer og pelikaner. Mange av de bevarte kaner fra de senere århundrer er fra Telemark, og den store variasjonsrikdom er påfallende, men så er da også dette eventyrriket i folkekunsten oppdelt i mange trange og avstengte daler, og her kan også finnes kaner hvor dyremotivet er avløst av plantemotiver. 

I Setesdalen, som ligger i Aust-Agder, og grenser til Telemark i øst, finnes det noen helt spesielle drikkekar som har trekk fra både ølhaner, ølhøner, ølgjess og tradisjonelle kaner, og ofte har de en kunstnerisk utsmykning som oser av urgammel folketro. Gravølskikkene i dette avstengte og isolerte dalføret holdt seg fra middelalderen helt til slutten av 1800-tallet, og inskripsjoner på noen av drikkekarene forteller oss at enkelte har vært beregnet på å bli brukt under gravølseremonier. Før kisten med den døde ble båret ut ble den store ølkanen eller ølfuglen full av gravølet satt på kisten sammen med små fugleformede «einskilskopper» eller små ølhøner, og hele gravfølget drakk «velfersskål» som avskjed og for å hjelpe den avdødes sjel over i den nye verden. I følge folketroen var den avdødes sjel ikke i stand til å forsvare seg mot onde makter, og liket måtte derfor passes av slekt og venner natt og dag, helt til den døde var kommet i vigslet jord. Det var skikk og bruk for å hedre den avdødes minne at alle i gravfølget skulle drikke minneskåler, og gjennom rusen forhåpentligvis komme i kontakt med de høyere makter. Den som gikk fra et gjestebud, barnsøl eller gravøl uten å være synlig ruset, ble sett på med stor mistenksomhet. Det het seg nemlig at «den som ikke tar imot Guds gaver (rusen), må tilhøre den Onde selv».

Kongenes og adelens prakthorn

Drikkehornene inntar en særstilling som et meget alderdommelig og statuspreget drikkekar. Noen av de mest praktfulle er fra 13- og 1400-tallet, og de har gjerne fulgt samme adelsfamilie i mange hundre år. Flere av hornene er så store at det ville være umulig for en mann å drikke så mye på en gang, og da mange horn aldri har hatt føtter, er det sannsynlig at de har gått rundt i drikkelaget fra hånd til hånd, slik at hver og en av lagets deltakere har fått sin del av innholdet.

De fleste drikkehorn er laget av oksehorn, og noen er forsynt med forgylte beslag av sølv eller annet metall. I Norden kjennes horn og hornbeslag fra romersk jernalder.

I Olav Kyrres saga fortelles det at Harald Hardråde og kongene før ham var vant til å drikke av dyrehorn. De mest praktfulle drikkehorn har beslag med adelsvåpen og er utstyrt med to støttebein. Det er bevart 20-30 av disse prakthornene, og de fleste av disse daterer seg til 13- og 14-hundretallet. Blant dem er det berømte Elingaard-hornet (se egen artikkel under) fra Elingaard i Onsøy ca. 1430.

En rekke drikkehorn er delvis av tre og delvis av dyrehorn. Tre ganske like eksemplarer har korpus av oksehorn, men trelokk og trehank som på en drikkekanne. Selve hornet og lokket er utstyrt med dreide treknotter, og om halsen på knottene sitter treringer som rasler når hornet rystes. 

På Elingaard i nesten 400 år?

Følgende artikkel, skrevet av Turi Forsberg og med tegning signert Herm. Mathiesen, ble publisert i Onsøy Historielags tidsskrift «Varden» i 1993:

Det vakre Elingaard-hornet fra det tidlige 1400-tallet ble trukket frem fra glemselen for Onsøys innbyggere ifjor. Om man i dag ikke har selve hornet, så kan man glede seg over et nydelig farvebilde av dette.

Det er over 500 år siden det ble dokumentert at drikkehornet befant seg på Elingaard, ved skifte 4. august 1433 etter Åsa Ulfsdatter, som var gift med Olav Thorsteinsson Gyldenhorn. Mange generasjoner har kommet og gått. Hvor har så hornet befunnet seg i alle disse år? Det må ha overlevd både branner og skiftende tider. Kanskje har det vært på Elingaard? 

I 1811 står det i en fortegnelse over innsendte oldsaker til Selskapet for Norges Vel i Christiania følgende: «Nr. 58. Tegning af et Drikkehorn, som tilhører Major Sørly paa Elingaard i Onsøe. Tegningen er forfærdiget af Major Werenskiold paa Kjølberg. − Siges at have været kong Waldemar II's Drikkehorn.» (Hvis dette medfører riktighet, så må hornet være fra 1200-tallet. Waldemar Seier levde fra 1170 til 1241).

Lenger ute i fortegnelsen, under nr. 203, står følgende: «Et ret godt drikkehorn med forgyldte Ringe og Fødder og følgende Indskrift: «Ihesus Nazareus Rex Iudeorum.» − Giver Major Sørly.»

I et annet notat om hornet står det til slutt: «Har været oppbevaret paa Elingaard i Onsøe Sogn.» Det er ikke oppgitt noen dato for mottagelsen av hornet, men det er sannsynligvis noen år etter det første notatet.

Det ligger nesten 400 år mellom de nevnte skriftlige kilder om Elingaard-hornet. Det virker utrolig at det kan ha vært på Elingaard i alle disse årene, men det kan ha fulgt familiene oppover gjennom arv og giftermål. Fra ca. 1430 Olav Thorsteinsson og Åsa Ulfsdatter Gyldenhorn i 4 generasjoner, via giftermål over til Eiler Brockenhuus, videre til Jens Bjelke og hans familie i flere generasjoner, og så til familien Huitfeldt. 

I 1778 ble Elingaards familietradisjoner brutt. Gården ble solgt og gikk på flere hender i noen år. Major Christian Sørly kjøpte Elingaard i 1805 og eide gården til 1824. 

Det gamle fine hornet er, såvidt jeg vet, ikke nevnt i dokumenter opp igjennom århundrene, men mye tyder altså på at det har vært på Elingaard hele tiden. Major Sørly skjønte nok hvilket klenodium det var, og han sørget for at det ble tatt vare på for ettertiden, til glede for hele nasjonen. 

Kilder: Registreringsdokumenter fra Det Kgl. Selskap for Norges Vel og Universitetets Oldsaksamling. 

54 år unge Svein A. Halvorsen er Sarpsborgs jubileumssjef, og har mer enn nok å gjøre i et år da byen feirer 1000 år. Allikevel tok han seg tid til å stille opp som vår ølgjest.

Ole Henrik Thoresen har nettopp avsluttet et fireårig engasjement som president i Gambrinus, Borgølets venner. Interessen for øl og ølets historie og nytelse kan nok i en viss grad sees i sammenheng med hans store interesse for historie generelt – og norsk kulturhistorie spesielt.

Åge Willy Olsen (født 9. april 1953), bryggerimester ved Borg Bryggerier i Sarpsborg, er tildelt Bragebegeret som takk for mange års utmerket arbeide for å skape godt drikke, og ikke minst for årets store ølsuksess, «Østlandets Gull», det første norske ølet på over 80 år som er brygget på norsk byggmalt. 

Fra prisutdelingen i Svaleskiva på Borg Bryggerier er Åge Willy Olsen omgitt av seremonigjengen. Fra venstre: Lars Hugo Berg, Elin Kristin Nilsen, Gambrinus-president og seremonimester Espen Fronth-Andersen, Marry Raadahl og Per Fronth-Andersen. (Foto: Vetle Granath Magelssen)

Olsen, som vokste opp på Lisleby i Fredrikstad, er utdannet kjemiingeniør ved Østfold Tekniske skole i Sarpsborg. Hans første jobb var hos Brynildsen i Fredrikstad, som den gang produserte Coca Cola. I 1982 kom han til Fredrikstad Bryggeri, og etter videreutdanning ved Bryggerihøjskolen i København, avanserte han til bryggerimester i 1987. To år senere ble Fredrikstad Bryggeri fusjonert med Borg Bryggerier. Åge Willy Olsen fulgte med til Sarpsborg og inngikk et inspirerende og faglig sterkt fellesskap med daværende bryggerimester Nils Henrik Abel. I 1996, da Abel gikk av med pensjon, var det naturlig at Olsen overtok styringen. 

− Siden det har bryggeriet opplevd skiftende tider, men maken til medgang som vi har hatt de seneste årene har jeg ikke vært med på, sier Olsen, som blant annet har fått stor anerkjennelse for både bayer og Oktoberøl. − Men ingenting slår den enorme entusiasmen og mediadekningen vi har opplevd etter lanseringen av «Østlandets Gull» i mai i år. Det har vært enormt! legger han til.

Om Bragebegerprisen sier en rørt bryggerimester: − Det å få en slik anerkjennelse fra sine egne, Gambrinus, Borgølets venner, er utrolig stort. Større blir det ikke!

Før i tida feiret man ikke jul; man drakk jul. Det handler om rituell minnedrikking av juleøl; først for de norrøne gudene og døde venner og slektninger, senere for Jesus Kristus og Jomfru Maria.

Av Kristin Straumsheim Grønli,
journalist, forskning.no 

– Kirken straffet folk som ikke brygget øl. Og det skulle være sterkt − hvis ikke fikk man kjeft for det også, sier Ørnulf Hodne, statsstipendiat i folkloristikk, og forfatter av boka «Jul i Norge».

Julen, den store kristne høytiden, har tatt opp i seg flere gamle hedenske skikker. Til og med betegnelsen «jul» skriver seg fra førkristen tid. Jól var en hedensk fest som ble feiret over hele Nord-Europa i desember−januar, og ølbrygging var en av de mest høytidelige juleforberedelsene.

Å drikke jul
Etter hvert la kirkens ledere en kristen mening til de hedenske festene, blant annet ved å forene dem med viktige kristne merkedager (og ved å gi mye mat og drikke til de som møtte fram). Men «Kristmesse» – Christmas – erstattet aldri jól i Norden. Her feirer vi fremdeles jul!

Den første norrøne kilden som nevner noe om innholdet i denne julefesten er Haraldskvedet, etter hirdskalden Torbjørn Hornkløve rundt år 900. I strofe seks står det: «Ute (på havet) vil han (kongen) drikke jul? og ta opp Freys lek».

Man vet ikke sikkert hva Freys lek refererer til, men uttrykket «å drikke jul» er synonymt med å feire jul, og skal ha vært et seremonielt drikkeoffer til de gamle gudene.

Kristent øl
I Snorres skildringer får vi vite at Håkon den gode gjorde det til lov at jula skulle begynne på samme tid som hos kristne folk. Dette skriver Snorre om i kapittel 13 i Håkon den godes saga:

«Han gjorde det til lov at jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte. Før hadde juleholdet tatt til hokunatt, det var midtvinternatt...»

Aust-Agder kulturhistoriske senter i Arendal har en skatt av et drikkehorn fra middelalderen i samlingene sine. Det nesten halvmeterlange Nerstenhornet er prydet med beslag av forgylt sølv og har flere innskrifter, blant annet de hellige tre kongers navn – Caspar, Melchior, Baltazar – slik som så mange andre drikkehorn. Nerstenhornet er fra 1400-tallet, og etter sagnet ble det en gang gitt i gave til bonden på Nersten i Øyestad av en underjordsmann. «Deveggehornet» er trolig laget på slutten av 1600-tallet og kommer opprinnelig fra Devegge-stua i Nes i Hallingdal. Tilhører Kunstindustrimuseet i Oslo.

Skål for Odin, Njord og Frøy!
De eldste av våre juleskikker stammer fra de hedenske festene – skikker som hovedsakelig dreier seg om mat og drikke.

Brygging av et bestemt juleøl er tatt opp av bryggeriene i vår tid, men turen for å handle juleølet har kanskje fremdeles et snev av et rituelt preg over seg. Høytidsfølelsen melder seg i alle fall når den første korken spretter.

Før i tida startet brygginga normalt en uke eller to før jul, i voksende måne og flo sjø, for at man skulle få bedre og drygere øl. Drikkehorn med juleøl ble viet til de norrøne gudene. Først drakk man Odins skål for seier og makt til kongen, så kom Njords og Frøys skål for godt år og fred.

Døde og hauglagte frender
Mange drakk en skål for Brage etterpå. Dette er var en helteskål – en skål for den gjeveste, og ved denne skålen var det skikk å avgi løfter om storverk. Noen drakk også en skål for sine døde og hauglagte frender som ble kalt «minne».

Olav Tryggvason gjorde slutt på blot og drikkeoffer, og kirken kristnet drikkelaget ved å godta at man kom sammen i navnet til en helgen.

Påbudt i kristen lov
Den rituelle øldrikkinga var altså en viktig del av den norrøne julefeiringa. Så viktig at skikken levde videre i kristentid. Dette kan vi lese om i kristenretten i den eldre Gulatingsloven, og i tilsvarende påbud i den eldre Frostatingsloven. Her er det snakk om påbudt ølbrygging til drikkelag i forbindelse med julefeiringa. Den som lot være, kunne bli ilagt strenge straffer.

Juleølet overlevde landets kristning fordi folk nektet å gi avkall på det. Klokelig nok valgte de styrende instanser å gi den gamle tradisjonen ny symbolsk mening, heller enn å avskaffe den.

Den mest høytidelige av juleforberedelsene
Men ølet skulle ikke lenger betraktes som en offerdrikk. I følge Gulatingsloven skulle ølet signes julenatt av både husbonde og husfrue «til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred».

Å hjemmebrygge maltøl var den mest høytidelige av juleforberedelsene helt frem til 1900-tallet. I Ulstein var det, ifølge kilder fra 1928, skikk at barna tok av seg skoene når ølet hadde gjæret en stund, og alle måtte være stille mens faren stelte med det.

Når du spretter korken på det nylig innkjøpte juleølet og løfter ølglasset i jula, må du derfor gjerne ofre en tanke til våre vikingfedre som hevet hornet med offerøl til ære for de norrøne gudene, og drakk for fred og godt år.

Denne artikkelen er publisert med velvillig tillatelse fra journalist
og forskning.no − nettavis om norsk og internasjonal forskning.

Den norske myrplanten pors er blitt brukt både som medisin og som krydder og rusforsterker i øl. Men folk ble nok ikke så galne av porsølet, som ryktene skal ha det til, mener forskere.

Pors (Myrica gale) er en planteart i porsfamilien som vokser fra Helgeland i nord til Nord-Spania i sør, samt i deler av Nord-Amerika. Planten har blant annet gitt navn til byen Porsgrunn.

Av Siri Jeanette Pedersen,
Universitetet i Stavanger

– Når vårsola varmer på Vestlandet, og en følger stier over myrdrag i lavlandet, blir en ofte møtt av en sterk aromatisk duft, sier botaniker Eli-Christine Soltvedt ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.
– Det er aromatiske stoffer i blad og rakler hos porsen som frigjøres av varmen og berøringen. Disse duftstoffene har ført til at folk langt tilbake i tid har utnyttet planten.

I litteraturen fortelles det at øl brygget med planten pors var sterkt og at man ble galne av å drikke det. Ølet ga dessuten en forferdelig hodepine. Nyere forsøk med å lage porsøl i bryggerier underbygger ikke dette. Det var vanlig å drikke store mengder øl i middelalderen – og det kan jo hende at det var mengden øl og ikke selve porsen som ga hodepinen.

– I middelalderen drakk folk store mengder øl, «oseaner» av øl, mann som kvinne. I Danmark tror man at folk drakk 8 til 10 liter øl om dagen, sier Soltvedt. – Det ble brukt mye salt for å konservere kjøtt og fisk, noe som ga et stort behov for drikke. Med mye øl ble det nok lettere å få i seg den ofte bedervede og uappetittlige maten.

Ølkrydder
Men porsen var ikke først og fremst en rusforsterker. Planten er blitt brukt som både krydder og medisin i flere tusen år.

– Hos Hildegard von Bingen omtales pors som ølkrydder første gang skriftlig, sier Soltvedt. – Der gir hun råd om at ølet må kokes med blad og frukter av pors for at drikken skal bli helsefremmende og ikke skade den som drikker det. Hildegard døde i 1179, så skriftet må være eldre enn det.

I arkeologiske utgravninger blir det tatt prøver i kulturlag som inneholder spor etter menneskelig aktivitet i forhistorien. Soltvedt undersøker prøvene under lupe og mikroskop.

– Frukten av pors er karakteristisk og lett gjenkjennelig. På Bryggen i Bergen ble det gjort arkeologiske undersøkelser hvor det i noen kulturlag fra middelalderen ble funnet frukter, rakler og blad av pors.

– I en utgravningstomt ble det i brannlagene funnet store mengder maltet korn, og sammen med kornet ble det funnet pors og humle. Funnet viser at råstoffer til ølbrygging var blitt oppbevart i denne bygården gjennom store deler av middelalderen, og at pors ble brukt til ølkrydder.

– Porsen gir en bitter smak til ølet og virker konserverende, sier Soltvedt.

Mellom mjød og øl
I Danmark har man i Egtvedtpikens grav fra eldre bronsealder funnet et neverspann med inntørkede rester etter en drikk.

– Drikken må ha bestått av tranebær eller tyttebær, hvete, frømel av blant annet lind og kjertelhår av pors. Vi kan forestille oss en smakfull drikk som er blitt laget i eldre bronsealder.

– I Juellingefundet, som er fra eldre jernalder, ble det funnet to bronsekjeler med rester av en gjæret drikk med korn, tranebær/tyttebær og kvister av pors. Ytterligere to lignende funn i Danmark fra eldre jernalder indikerer at dette kan ha vært en vanlig drikk på den tiden, sier Soltvedt.

De tidlige funnene tyder på at det ble lagd drikker som var en mellomting mellom øl og mjød. Egtvedtpikens drikk ble forsøkt kopiert i 1938, og det fortelles at drikken «smager ganske storartet».

Humle og pors
I løpet av middelalderen ble humle vanligere som ølkrydder. Ved norske klostre var det humlegårder fra begynnelsen av 1300-tallet. Å lage humleøl krevde mer arbeid og større utgifter enn porsøl. Mot den nye drikken med humle stod en gammel tradisjon med porsøl.

– Den dyrkede humlen fortrengte ikke porsen. Det skrives at humleøl ble tilsatt pors for å få en kraftigere og gladere rus. På gardene i distriktene har pors vært lettere tilgjengelig enn humle, og pors har derfor vært brukt som ølkrydder helt opp til 1800- og 1900-tallet, sier Soltvedt.

Pors er omtalt i lover og forordninger fra middelalder. Gamle kjøpekontrakter tyder også på at porsen har vært viktig. Når gardsbruk skiftet eier, var porsmyrer eller retten til å ta pors spesifisert i kjøpekontrakten.

I landloven ble det gitt lover eller forordninger for når porsen skulle høstes. Mange stedsnavn med Pors- som første ledd vitner dessuten om at planten har vært velkjent og velbrukt.

Pors mot lopper, skabb og gikt

Pors har ikke bare vært brukt som ølkrydder. Flere steder oppgis det at blader og ris ble lagt i sengehalmen for å holde lus og lopper borte.

Porsen har også sin plass i folkemedisinen. Det ble laget et avkok eller en tinktur av pors som ble anvendt mot skabb.

Barn med engelsk syke ble badet i vann oppblandet med porsavkok. Uttrekk eller avkok har også vært brukt mot giktplager og som sårmedisin til folk og fe, særlig til dyr som bjørn hadde angrepet. Avkok av pors skulle hjelpe mot kjønnssykdommer.

– Det er kilder som forteller om innvortes bruk av porsavkok. Folk har drukket porsavkok for å avhjelpe høyt blodtrykk.

– Planten er også blitt brukt til fosterfordrivelse. Avkok av pors og andre planter er blitt brukt til å framprovosere abort. Dette er imidlertid et tema som sjelden blir nevnt, forteller Soltvedt.

Biokjemiske analyser av pors
I våre dager har biokjemikere begynt å analysere virkestoffene i planten. Det framstilles insektmiddel hvor ekstrakter fra pors inngår og forsøk har vist at det er effektivt.

– Det er blitt tilsatt stoffer fra pors i kremer som skal hjelpe mot uren hud - kjemiske stoffer fra planten har en antibakteriell virkning. Det er påvist minst 150 organiske forbindelser i pors, mange er ikke påvist andre steder i planteriket, forteller Soltvedt.

Denne artikkelen er publisert med velvillig tillatelse fra forfatter
og forskning.no − nettavis om norsk og internasjonal forskning.

«Oktoberfest» er en ølfestival som holdes fra slutten av september hvert år i München. Den ble arrangert første gang 12. oktober 1810 til ære for ekteskapet mellom Bayerns kronprins Ludwig og prinsesse Therese.

Therese Charlotte Louise Frederikke Amalie (1792-1854) var niese av dronningene Louise av Preussen og Frederikke av Hannover, og stod på den listen Napoleon hadde fått laget i 1809, da han som selvutnevnt keiser ønsket å gifte seg med et medlem av et av de europeiske fyrstehus. Den bayerske kronprins Ludwig (1786-1868) var imidlertid raskere enn Napoleon, og 12. oktober 1810 ble de gift i hoffkapellet i Den kongelige residens i München.

Verdens største folkefest
I forbindelse med bryllupet ble det arrangert store festligheter. Blant annet innbød det bayerske kongehuset alle Münchens borgere til hesteløp, øl og andre fornøyelser. Den storslåtte oktoberfesten ble raskt gjort til en årlig foreteelse, og i dag er den verdens største folkefest.

Det hører med til historien at ekteparet i 1825 besteg den bayerske tronen, han som kong Ludwig 1 og Therese som dronning.

Fest i 16 dager
Festivalen pågår i 16 dager før den første søndagen i oktober, og arrangeres på et område som heter Theresienwiese, oppkalt etter prinsesse Therese. I anledningen festen brygges et eget «Oktoberfestbier», en spesiell lys type øl som tyskerne kaller Märzen. Navnet henspeiler på måneden mars (märz) og skyldes rett og slett det faktum at bryggingen må starte senest i mars måned for at ølet skal bli ferdig til oktoberfesten. 

«Oktoberfestbier» serveres i en type énliterskanner som kalles «Maß», og er alkoholsterkt og smaksrikt. Ølet får bare produseres av lokale bryggerier, og serveringen skjer i store telt som rommer opptil 10 000 mennesker og tar inntil to måneder å reise.

I de senere år har Oktoberfesten spredt seg til andre deler av verden, spesielt til byer i USA og Canada med stor tysk befolkning.

Norske oktoberfester

Siden 2000 har det blitt avholdt flere oktoberfester i Norge, blant annet i Sandefjord, Steinkjer, Mosjøen, Egersund, Ålesund, Kongsvinger, Lillestrøm, Oslo og Arendal. I tillegg avholdes det oktoberfest annen hvert år under UKA i Trondheim. Campus studentsamfunn Tappetårnet i Stavanger, Studentsamfunnet i Ås og studentsamfunnet i Grenland (Høgskolen i Telemark) avholder også oktoberfest hvert år.

Sarpsborg er med
Oktoberfestlighetene blir i høyeste grad også markert i Sarpsborg, der Borg Bryggerier har tradisjon for å produsere sitt «Oktoberøl», et gyllent øl med søtlig smak, moderat bitterhet og fruktig aroma – brygget etter ekte bayersk øltradisjon.

Dessuten har Skjeberg Øllag og Navestad IF siden 2011 arrangert Oktoberfest på Sarpsborg torg – med øltelt og feststemte, utkledde gjester, tyrolerorkester, allsang og «oktoberfestmat» laget av Østfold Kokkelaug.

Kilde: Wikipedia.no