|
Det første Bragebegeret gikk til Oslos politimester Willy Haugli, som her er omgitt av foreningens direksjon. Fra venstre: Torje Braadland, Brit Stenberg Larsen, Paul Gerhardt, Per Aabelvik og Sven G. Eliassen. (Foto: Jarl Morten Andersen) |
Av Lars-Erik Pettersen
Forklaringen på det er at direksjonen hadde vedtatt at prisutdelingen skulle knyttes til en fest etter generalforsamlingen, og at datoen skulle tilpasses "juleølets utspring" - altså i november. Den nye foreningen, Gambrinus, Borgølets venner, ble formelt etablert 17. oktober 1986, og den samme direksjonen fant det lite veloverveid å avholde generalforsamling en snau måned etter stiftelsen. I 1987 ble det således delt ut to priser, og så var det hele i rute.
Fram til 2001 besto prisen av et antikt drikkebeger, som var innkjøpt og sertifisert av historikeren og museumsdirektøren Sven G. Eliassen. I 2002 ble drikkebegeret erstattet med en statue i begrenset opplag, og hedersbevisningen skiftet navn til Gambrinusprisen. Men kriteriene forble uforandret: Prisen deles ut til en offentlig kjent person som bevisst eller ubevisst har bidratt til å fremme Borgølets kulturbærende tradisjoner og/eller god ølkultur generelt.
|
Aftenposten omtalte den første Bragebeger-utdelingen i sin spalte «Pustehullet» fredag 20. mars 1987. |
Den årlige Gambrinusfesten i november holdes i Svaleskiva, Borg Bryggeriers fantastiske lokale i Sarpsborg. Gambrinus-medlemmene med ledsagere og representanter for bryggeriets ledelse fyller da lokalet for det som er venneforeningens årlige høydepunkt. Prisen deles ut etter en tradisjonell og munter seremoni, hvorpå prisvinneren drikker skål og holder tale til prisen og Borgølets ære.
Hvorfor det ble et Bragebeger
Da Gambrinus, Borgølets venner allerede i stiftelsesåret besluttet å innføre en årlig pris til folk som bevisst eller ubevisst er med på å fremme «Borgølets kulturbærende tradisjoner og utbre kjennskap til det edle brygg», fikk daværende visepresident Paul Gerhardt i oppdrag å finne en verdig hedersrekvisitt til vinnerne.
Etter å ha studert mange kilder, kom han fram til at det måtte bli et «Bragebeger». I foreningens stensilerte, firesiders informasjonshefte fra november 1986, finner vi følgende artikkel, ganske sikkert forfattet av primus motor Torje Braadland, om hvorfor Gerhardt og direksjonen valgte nettopp dette navnet på prisen:
«… Bragebegeret er et spesielt vakkert drikkehorn med inskripsjoner. Bruksanvisning og historiske opplysninger forfattet av Direksjonen vil medfølge begeret (hornet). I følge litteraturen er Bragebegeret et begrep. Vi var altså ikke bundet til å bruke et spesielt utformet drikkekar og syntes at hornet var mest i tråd med vikinger/St.Olav/Borg …».
|
Faksimile av museumsdirektør Sven G. Eliassens sertifikat som fulgte med «øltrøysen» som ble tildelt Rolf Wesenlund i 1988. Det hører med til historien at Eliassen selv, meget fortjent, ble hedret med Gambrinusprisen i 2007. |
Løfte om storverk og heltedåd
Artikkelen handler også litt om Bragebegerets historikk og mytologi:
«… I vikingetid drakk man Brageskål, man tømte BRAGEBEGERET (for øl) og avsa ett eller flere Brageløfter. Dette var løfte(r) om storverk og heltedåd vedkommende skulle utføre i fremtiden. Mange var nok de som angret seg dagen derpå
(i «ølkveis» = bakrus etter ølkonsum), men da var det altså for sent. Dette var løfter som forpliktet. Det hele foregikk ved høytidelige anledninger, med vitner (som husket).
Foreningens BRAGEBEGER har den fordel at heltedåd og storverk må være utført på forhånd, men foreningen ser dog for seg at vedlagte «bruksanvisning» der forpliktende bruk fremgår, følges. At det med andre ord hyppig blir utført storverk og heltedåder til fremme for Borgølets kulturbærende tradisjoner …».
Hedersrekvisitt med sertifikat
At Gambrinusprisen ikke alltid har bestått av et drikkehorn, er en annen sak. Faktum er vel at det mest har blitt utdelt drikkekar og ølboller opp gjennom årene, men målet har alltid vært at hedersrekvisitten skal være antikk og utstedt med et sertifikat som bevis på ekthet, historikk og opphavssted.
I mange år, helt fram til 2001, var det museumsdirektør Sven G. Eliassen som sto for både utvelgelsen og sertifiseringen.
(Se faksimilen).
|
Bragebegerseremonien ble fastlagt allerede i stiftelsesåret 1986, og foregår fortsatt etter samme mal: Stil og høytid, men med masse glimt i øynene. Her fra utdelingen i 2013, da prisen gikk til ølguruen Espen Smith. Seremonigjengen består av Guro Dreyer, Lars Hugo Berg, Espen Fronth-Andersen, Elin Kristin Nilsen og Ole H. Thoresen. (Foto: Ove Jansen) |
Høytid med glimt i øyet
Direksjonen var opptatt av at Bragebeger-utdelingen skulle foregå i høytidelige former, og i god tid før den første utdelingen til Willy Haugli ble seremonien planlagt og beskrevet ned til minste detalj. Dog med glimt i hvert et øye:
«1. PG skrider inn (med gravitetiske skritt og majestetisk holdning). Luren på lur. Blåser 1 gang.
2. Direksjonen skrider inn SE m/hjelm, sverd og rull. Møya med krus. PAa m/kar. TB m/diplom.
3. SE leser fra rull (avslutter med: Hvem er funnet verdig?).
4. PG blåser.
5. Møya henter W.H. (prisvinneren, red.anm.)
6. PG blåser.
7. PAa fyller kruset med øl.
8. TB begrunner hvorfor W.H.
9. Edsavleggelse: W.H. gjentar etter TB.
10. SE med sverdslag.
11. W.H. tømmer begeret.
12. PG blåser.
13. PG orienterer om begeret (leser bruksanvisningen).
14. Møya overleverer begeret.
15. PG blåser to lange.
16. SE: Blotet fortsetter…»
... og det har det sannelig også gjort, hvert eneste år siden det hele startet - i mars 1987.
